Her er det folk ser først: forsiden fra avisen Dagen.

Overskriften sier at «Torben Søndergaards historie om forfølgelse og fengsel slår sprekker».

Jeg vil si det tydelig: Det gjør den ikke. Den står fast.

Det er dypt sørgelig at Norge har en avis som kaller seg kristen, og som likevel ikke har noe problem med å vri og fordreie sannheten på denne måten.

Bare forsiden i seg selv er misvisende. De har tatt et bilde av meg fra en undervisning (det ser ut som fra undervisningen om den femfoldige tjenesten). Jeg står der berørt – kanskje i bønn – og så brukes det sammen med en overskrift som får det til å se ut som om jeg står og gråter fordi historien min om fengsel og forfølgelse faller fra hverandre.

Det kan ikke være lenger fra sannheten.

Jeg er ikke imot kritiske spørsmål. Journalister skal få stille spørsmål. Men når man går så lavt og bevisst vinkler med bilde og overskrift for å skape et feil inntrykk, da er det alvorlig.

Nedenfor kan dere se e-posten jeg fikk fra Dagen og mine svar.

Jeg oppfordrer dere alle til å gå inn på tidslinjen vi har lagt ut og se dokumentene selv, i sin helhet.

Jeg oppfordrer også til å lese boken 412 dager på norsk:

https://www.mediaforlag.no/shop/product/412-dager

Hvis du synes dette er trist, er du velkommen til å kontakte Dagen og si fra. Det burde ikke være på dette nivået i et land som Norge.

Hvis du ønsker å støtte arbeidet vi gjør, så setter vi stor pris på det. Det betyr mye.

La oss ikke bli splittet i denne tiden, men la oss i stedet stå sammen. La oss reise oss opp og tale tydelig.

Det er tydelig for meg at fienden reagerer på det Gud gjør – og derfor kommer angrepene.

Dette er et koordinert angrep – del av en større serie som har som mål å diskreditere meg og skade det arbeidet Gud gjør.

Les mer under.

La oss stå sammen i denne tiden. Gud gjør noe fantastisk her. Vi skal ikke bøye oss under angrep på denne måten.

Takk for forbønn og støtte til meg og min familie i det vi går gjennom nå.

Gud velsigne dere.

Torben Søndergaard

1020.36.10365 (Disippeltrening Norge)
Vipps: #966254

Hei Hans Christian

Takk for din henvendelse. Her får du mine svar på spørsmålene du har stilt.

Jeg vet at svarene mine er lengre enn du kanskje hadde forventet. Men det er utrolig vanskelig å koke dette ned til noen få linjer uten å miste avgjørende detaljer og uten å forvrenge forståelsen av forløpet. Og nettopp det har vært et problem igjen og igjen: Når man bare får plass til en svært kort forklaring, forsvinner det som faktisk har skjedd.

Jeg vil understreke at det er forhold i denne saken som fortsatt er pågående, og at det også er deler som berører prosesser der myndigheter og/eller andre instanser fremdeles arbeider med saken. Derfor er det ekstra viktig at dette behandles med den grundigheten og ansvarligheten som en kompleks og pågående sak krever.

Jeg forstår at du kanskje ikke kan bruke alle svarene mine i artikkelen. Men jeg vil virkelig oppfordre deg til å sørge for at det du velger å sitere, gjengis korrekt og i riktig kontekst — slik at det ikke kuttes på en måte som gir et misvisende bilde.

Det er også verdt å nevne at immigrasjon i USA er et sterkt politisert område, og at det ofte ligger agendaer bak hvilke kilder man siterer og hvilke vinkler man velger. Derfor håper jeg at du vil gå et ekstra steg og undersøke saken grundig, slik at leserne får et så rettferdig og korrekt bilde som mulig.

Mitt juridiske team i USA er involvert i denne prosessen og også i svarene jeg sender deg. Dersom du har juridiske spørsmål eller behov for å få fakta dobbeltsjekket, står de til disposisjon. Jeg ønsker ikke konflikt — jeg ønsker bare at dette blir behandlet ordentlig.

Jeg har vedlagt noen dokumenter her som du kan se på. Dersom du har spørsmål eller trenger flere dokumenter, har vi det tilgjengelig.

I tillegg har vi timevis med opptak fra en sivil sak, der en person under ed (med hånden løftet) har forklart om det som har skjedd. Disse opptakene er ikke offentliggjort ennå, men de inngår som en del av den pågående prosessen.

Jeg stiller naturligvis også selv til rådighet for oppfølgingsspørsmål eller en kort samtale dersom du ønsker flere detaljer eller utdyping.

Med vennlig hilsen

Torben Søndergaard

Jusprofessor Jordan Hyatt uttaler i saken at dine saksdokumenter viser at oppholdet ved Baker County Detention Center skyldtes brudd på immigrasjonslovgivningen, ikke religiøs forfølgelse. Hva er ditt svar til dette?

Jeg forstår godt at man kan lese saksdokumentene og konkludere med at dette «bare» var en overstay-sak. Det var den juridiske formuleringen som ble brukt.

Men dersom man ser på hele forløpet og alle dokumentene, er det ikke så enkelt.

Jeg reiste lovlig inn i USA 26. januar 2019. Jeg søkte asyl 19. april 2019 – før visumperioden min utløp. Søknaden ble akseptert og registrert (I-797 Notice of Action). Det betyr at jeg var i en lovlig prosess mens saken ble behandlet.

(Det jeg redegjør for her, fremgår også av det vedlagte kongregasjonelle dokumentet.)

Alle dokumentene er offentlig tilgjengelige på TorbenSondergaard.com/timeline.

Som asylsøker er man i en lovlig prosess. Derfor er det ikke korrekt å omtale meg som en klassisk «overstay».

Samtidig er det viktig å forstå den politiske konteksten i USA. Immigrasjon er et av de mest politiserte områdene i amerikansk politikk. Administrasjonsskifter kan ha stor betydning for prioriteringer og håndhevelse. Det må tas med i vurderingen.

Min sak ble nevnt offisielt i den amerikanske Kongressen 26. juli 2023 av kongressmedlem Clay Higgins, som da var leder for Border Security and Enforcement Subcommittee – komiteen som har tilsyn med ICE.

Og her vil jeg stille et enkelt spørsmål:

Hvor mange vanlige overstay-saker ender i den amerikanske Kongressen?

Det skjer nesten aldri.

At min sak ble tatt opp der, viser i seg selv at det var noe uvanlig ved den.

Clay Higgins sa blant annet:

“He came to our country legally and applied for asylum properly. No criminal charges. He has been persecuted by this administration and targeted, we believe, because he’s an Evangelical Christian minister.”

Det er ikke mine ord. Det ble sagt offentlig i Kongressen i forbindelse med en undersøkelse av hva som faktisk foregikk i min sak.

Ifølge hans kontor brukte de over 400 timer på å gjennomgå saken. Det i seg selv viser at dette ikke var en standard administrativ sak.

En viktig del av undersøkelsen handlet om:

Hvem annullerte visumet mitt kort tid etter at jeg kom inn i landet – og hvorfor?

Min ESTA/visum ble plutselig annullert uten at jeg fikk noen varsling. I myndighetenes datasystem stod jeg derfor senere registrert som «overstay». Det er det man i dag viser til.

Men ifølge mine dokumenter og mitt pass reiste jeg lovlig inn og søkte asyl før visumperioden utløp. Det kan dokumenteres.

Under undersøkelsen kom det frem at en immigrasjonsoffiser, som var involvert i min arrestasjon og satte håndjern på meg, hadde hatt kontakt med en person fra Danmark som i årevis hadde forfulgt meg.

Ja, det høres nesten ut som en film.

Men det er dokumentert, og materialet ligger offentlig på vår hjemmeside.

I tillegg ble jeg registrert som «national security concern». Det førte til at jeg ikke ble behandlet som en vanlig immigrasjonssak. Ingen av de hundrevis av innsatte jeg satt sammen med, hadde den klassifiseringen – så vidt jeg vet.

Når man bare ser på det som står i et system om «overstay», får man bare en del av historien. Når man ser på hvordan visumet mitt ble annullert, hvem som var involvert, de alvorlige anklagene som ble fremsatt (som våpensmugling og menneskehandel), og hvordan saken ble håndtert – da tegner det seg et langt mer komplekst bilde.

Derfor mener jeg ikke det er korrekt å redusere dette til et enkelt immigrasjonsbrudd.

Saken var spesiell.

Den var politisk.

Den ble undersøkt på høyeste nivå.

Og vi har dokumentasjon på det hele.

Professor Hyatt har selvsagt rett til sin vurdering. Men man må også forstå at immigrasjon i USA er ekstremt politisert, og at svært få er helt nøytrale når det gjelder politikk.

Det gjelder politikere og embetsmenn – men også kommentatorer og akademikere som uttaler seg offentlig.

Når folk siterer professor Hyatt, er det ofte fordi uttalelsene hans passer inn i den fortellingen de allerede ønsker å fremme. Det ligger ofte en agenda bak hvilke kilder man velger å sitere – og hvilke deler av saken man velger å trekke frem.

Hvis man kun ser på én juridisk formulering («overstay») og ignorerer resten, kan man få det til å fremstå som en standardsak. Men det er ikke helheten.

Helheten inkluderer:

• lovlig innreise og asylprosess

• at visumet mitt ble annullert kort tid etter innreise uten varsling

• at saken endte i den amerikanske Kongressen

• at Clay Higgins’ kontor brukte over 400 timer på å gjennomgå saken

• at jeg ble registrert som «national security concern»

• og at det under undersøkelsen ble avdekket kontakter som aldri burde vært der

Når man tar alt dette med, er det ikke rimelig å kalle det en vanlig «overstay»-sak.

Vi har lagt dokumentene åpent frem.

Folk må selv lese dem og danne sin egen vurdering.

Det kommer frem i saken at du som borger av et trygt land (Danmark) normalt kunne valgt frivillig retur og dermed sluppet ut av internering i løpet av kort tid, men at du selv valgte å bli sittende i 412 dager for å kjempe for asylstatus. Er det riktig at det var ditt eget valg å forbli innesperret fremfor å returnere til Danmark?

Hvis det virkelig hadde vært så enkelt, ville jeg gjort det med én gang.

Sett utenfra er det riktig at man kan stoppe saken og be om utsendelse, og at det kan gå raskere. Men «raskere» betyr fortsatt 2–4 måneder. Og da jeg sto midt i situasjonen, opplevdes det ikke som en reell mulighet.

Jeg kjempet daglig mot å bli deprimert – særlig i begynnelsen. Hver dag fikk jeg høre fra advokatene mine og fra Lene, min kone: «Hold ut. Det skjer noe. Du kan kanskje være ute neste uke.»

Den setningen – «neste uke» eller «om noen uker» – var det som holdt meg oppe. Hvis man leser boken min 412 dager, vil man også se at det var slik situasjonen ble opplevd.

Da jeg ble pågrepet 30. juni 2022, ble jeg informert om alvorlige påstander – blant annet om våpensmugling. Det var sjokkerende og skremmende.

Jeg hadde allerede opplevd at min ESTA var blitt annullert på en merkelig måte kort tid etter innreise, uten at jeg fikk beskjed. Jeg visste derfor at noe var galt, uten å vite nøyaktig hva.

I fengselet fikk jeg i starten ingen informasjon. Det første dokumentet jeg mottok, beskrev meg som «obese» (overvektig) og som en risiko for meg selv dersom jeg ble løslatt. Det sto at jeg var blitt undersøkt av en profesjonell lege. Det var ikke korrekt. Jeg har aldri vært «obese», og jeg ble ikke undersøkt av noen profesjonell lege på det tidspunktet. Dokumentet ligger på vår hjemmeside.

Senere ble jeg anklaget for menneskehandel og registrert som en nasjonal sikkerhetstrussel. På det tidspunktet handlet det ikke bare om å komme raskt ut, men også om å sikre at saken ble behandlet korrekt og finne ut hvem som sto bak de falske anklagene – noe vi i dag har større klarhet i.

Det er derfor ikke så enkelt som noen tror når de bare ser saken utenfra.

Ja, dersom jeg hadde gitt opp og ikke kjempet, kunne jeg muligens vært ute etter 3–4 måneder. Men det opplevdes aldri som en reell mulighet for meg i den situasjonen.

Det var en ekstrem belastning – særlig da min kone ble syk underveis. Familien min levde i konstant usikkerhet. Hvis jeg kunne stoppet det raskt og trygt, ville jeg gjort det.

Derfor er det både trist og urimelig når noen påstår at jeg på en eller annen måte «valgte» å bli der lenger.

Alle beslutninger ble tatt på bakgrunn av juridiske råd og den informasjonen vi hadde på det tidspunktet – ikke i etterpåklokskapens lys.

Hva vil du si til dem som har forlatt livene sine for å flytte til sentrene?

Jeg er ikke helt sikker på hva dette konkret sikter til. Det er svært få som noen gang har gjort det – det kan telles på én hånd.

Her er det viktig å beskrive hvordan vi faktisk er organisert. Folk forlater ikke livene sine for å «flytte til oss» med tanke på å bli permanent.

Vi har typisk 2–3 måneders treningsskole, og meningen er at deltakerne etterpå skal videre ut på misjonsmarken eller hjem igjen. Det gjør vi tydelig før de kommer.

Noen kommer tilbake og hjelper i en periode, men svært få blir lenger enn et halvt år. Det er også en av grunnene til at vi har kunnet vokse – fordi fokuset aldri har vært å samle folk hos oss, men å trene dem og sende dem ut.

De siste årene har det vært treningsskoler og disiplintrening i rundt 30 land. Jeg har selv bare vært fysisk involvert i tre av disse landene.

Skolene gjennomføres ofte i leide lokaler som kun er leid for dette formålet. Når skolen er over, er det ikke et «senter» som står igjen.

Det har vært enkelte tilfeller, som i Danmark, der vi leide et senter over lengre tid og holdt flere skoler på samme sted. Men generelt kommer de fleste deltakerne for en avgrenset periode og reiser videre igjen.

Vi har som forening ikke eid permanente sentre. Vi har leid midlertidige fasiliteter og flyttet videre etter endt skole. Det eneste stedet med en mer fast base i dag er i Mexico, og det drives lokalt av ledere der – og vi eier det heller ikke.

Ideen om at folk selger alt og flytter permanent for å bli hos oss, er en misforståelse og ikke korrekt. Jeg kan i dag bare komme på to par som valgte å bli i en lengre periode.

Da senteret i Danmark ble lagt ned – ikke fordi vi ønsket det – var det som følge av en mediastorm. Etter dette sluttet lokale idrettsklubber å leie våre fasiliteter, og elever avlyste og kom ikke. Som følge av dette ble vi tvunget til å legge ned. Noen få par ble stående igjen midt i det hele, og det er vi selvfølgelig lei oss for.

Hvis noen har tatt store personlige beslutninger, har det vært deres egne valg. Det har aldri vært en betingelse eller et krav fra vår side.

Jeg vil også legge til at det fortsatt florerer mange rykter og falske anklager. Derfor ønsker jeg en uavhengig tredjepartsundersøkelse velkommen, der en nøytral instans går inn, intervjuer alle parter og gjennomgår alle relevante dokumenter og materialer. Det er noe jeg har etterlyst helt siden jeg ble løslatt, nettopp fordi jeg ønsker at sannheten skal komme frem og at navnet mitt kan bli renvasket.

Jeg mener det er helt avgjørende at man hører begge sider og ser hele dokumentasjonen før man trekker konklusjoner. Hvis det finnes pastorer, advokater eller organisasjoner som vil bidra til å få en slik undersøkelse i gang, er jeg åpen for det.

United States Court of Appeals for the Eleventh Circuit konkluderte i februar 2024 med at du ikke har dokumentert en "objektivt begrunnet frykt for forfølgelse" i Danmark. Hvordan samsvarer rettens konklusjon med din historie om at du er forfulgt for din tro? Altså, hvorfor vant ikke ditt syn frem i retten hvis dokumentasjonen er så god som du beskriver?

Ja, det er riktig at vi tapte saken i 11th Circuit. Men dere må forstå hele sammenhengen.

Etter vår vurdering – og ifølge vårt juridiske team – var konklusjonen misvisende på flere punkter.

For det første ble saken min politisk. Den hadde tidligere vært oppe i Kongressen, hvor det ble sagt at jeg ble forfulgt av denne administrasjonen. Det betyr ikke at en domstol automatisk følger politikk, men det viser at saken min hadde blitt noe mer enn en vanlig immigrasjonssak.

For det andre bygget avgjørelsen på noen premisser som etter vårt syn ikke var korrekte. Et eksempel er at de starter med å si at jeg hadde «overstayed» visumet mitt. Da vi begynte å arbeide med saken, sa asyladvokaten min at det var helt avgjørende at jeg ikke hadde overstayed, for hvis jeg hadde gjort det, ville jeg i praksis ha tapt allerede. Derfor gjorde vi alt for å levere papirene innen fristen.

Men forfølgelsen var allerede i gang i USA. Som jeg har forklart tidligere, ble våre papirer i systemet annullert i deres datasystem på grunn av falske anklager. Dermed kunne det i deler av systemet se ut som om jeg var «overstay», mens jeg ifølge passet mitt og våre egne dokumenter ikke var det. Når retten da legger større vekt på registreringen i systemet enn på dokumentasjonen vi hadde, opplever jeg at det blir lyttet mer til systemets «versjon» enn til det faktiske hendelsesforløpet.

Vi har dokumentasjon på denne prosessen og en gjennomgang av saken på vår hjemmeside www.torbensondergaard.com/timeline, hvor Higgins’ kongresskontor krevde svar nettopp på denne registreringen og prosessen bak – for å finne ut hvorfor jeg sto registrert som «overstay». Den prosessen er senere avsluttet, og vi vet nå hvor det kom fra. Se mer på vår hjemmeside.

Et annet argument retten brukte for å si at jeg ikke reelt var forfulgt, var at vår sønn Sonni bor i Danmark og tror det samme som meg. Men det argumentet gir for meg ikke mening, fordi det ikke var han som var på nasjonalt TV uke etter uke. Det var ikke han som opplevde at myndigheter kom igjen og igjen, eller som sto midt i den offentlige kampanjen. Det var heller ikke han som reiste til USA og fikk papirene sine annullert på bakgrunn av falske anklager. Og det var ikke han som ble registrert som en «nasjonal sikkerhetstrussel» på den måten jeg ble.

Derfor mener vi at sammenligningen er feil, og at den viser at jeg sto i en helt annen situasjon.

Så ja, vi tapte i 11th Circuit, men jeg mener fortsatt at det er vesentlige forhold og dokumentasjon som ikke er blitt riktig forstått eller tillagt tilstrekkelig vekt i avgjørelsen. Vi har fortsatt materiale og undersøkelser pågående, som man kan lese om på vår hjemmeside.

Mens du satt i internering, samlet du inn ca. 1,4 millioner kroner via GiveSendGo til juridisk hjelp. Kritikerne i saken mener dette fremstår problematisk når du selv kunne ha avsluttet oppholdet ved å reise hjem. Hva er din kommentar til dette? (Jeg har forståelse hvis du føler at du har svart på dette). 

Jeg kan ikke la være å spørre: Hva er egentlig hensikten med den vedvarende kritikken? Hva er motivet? Hva driver det?

La meg være helt tydelig når det gjelder pengene som ble samlet inn via GiveSendGo. For det første har jeg ikke «tjent» på disse pengene. Tvert imot kostet hele prosessen oss alt.

En juridisk prosess i USA er ekstremt dyr. Advokater, undersøkelser og immigrasjonsbehandling løper raskt opp i svært store beløp. Før jeg ble fengslet, eide vi gjennom organisasjonen vår to biler, en lastebil, en tilhenger og et stort vekkelsestelt med plass til rundt 1 000 mennesker. Det var verktøy vi brukte i tjenesten.

Da jeg ble satt i fengsel, begynte mange å donere direkte til min juridiske sak i stedet for til The Last Reformation. Det betydde at det kom inn færre midler til det daglige arbeidet. Samtidig holdt jeg ikke møter og gjorde det jeg normalt gjør, noe som også reduserte inntektene. Men utgiftene fortsatte. Plutselig manglet vi midler til lønn og faste kostnader. For å betale regninger måtte vi selge alt – biler, lastebil, tilhenger og telt.

Pengene som ble samlet inn gikk til advokater og til å dekke utgiftene som hopet seg opp. Da jeg forlot USA, hadde vi rundt 2 000 dollar igjen på bankkontoen. Vi hadde mistet alt. Det kom fortsatt regninger i ettertid, og det var en enorm belastning. Noen av regningene klarte vi å betale. Andre ble til slutt ettergitt fordi vi rett og slett ikke hadde midler til å dekke dem.

Å fremstille dette som om jeg ble rik på det, er dypt misvisende. Og å si at jeg «bare kunne ha reist hjem», som om det var et hotellopphold, ignorerer den juridiske virkeligheten. Det handlet også om å få saken prøvd og om å rense navnet mitt.

Når man gang på gang forsøker å skape et bilde av personlig gevinst eller manipulasjon uten å se på fakta, må man spørre: Hvorfor? Hva er motivet?

Og nå som sannheten er lagt frem: Vil de tro det jeg sier? Dessverre tror jeg mange velger å holde fast ved en løgn fremfor å høre sannheten – nettopp fordi de har et motiv.

Jeg oppfordrer derfor folk til selv å lese dokumentasjonen, gå gjennom tidslinjen og danne sin egen vurdering.

Du uttalte på YouTube i august 2023: "Gi meg USA, ellers vil jeg dø", og sa at Gud hadde kalt deg til landet. Nå som asylavslaget er endelig og du er utvist, hvordan tolker du dette kallet i dag?

Da jeg på YouTube i august 2023 sa: «Gi meg USA, ellers vil jeg dø», var det ikke ment bokstavelig, men som et sterkt åndelig og følelsesmessig uttrykk for et kall. Det var i samme ånd som det kjente misjonsuttrykket som ofte tilskrives Hudson Taylor: «Give me China or I die.» Det handler om å beskrive en dyp byrde og lidenskap for et land – ikke dramatikk.

Jeg opplevde et sterkt kall til USA i den perioden. Vi har reist i rundt 50 land og hadde allerede mange år med tjeneste i USA. Samtidig opplevde vi også et tydelig kall til Mexico mens vi var i USA. Vi lengtet etter å reise dit, men kunne ikke fordi saken fortsatt pågikk.

I dag har vi startet en base i Mexico som vokser, og det er fantastisk å se hva Gud gjør der. Årene i USA var svært fruktbare, og jeg opplever ikke at USA nødvendigvis er et avsluttet kapittel.

For eksempel mottok jeg 24. januar 2024 en SMS fra Tom Scarella i USA hvor han blant annet skrev:

“The USA misses you my friend… I want to encourage you, my friend, you single-handedly awaken the love for water baptism in the hearts of Pentecostal Charismatic people all over the world… I was just speaking with some pastors, and they told me that you provoke them, and really convinced them of their need to get back to water baptism. Thank you for your faithfulness to the call.”

NORSK: «USA savner deg, min venn … Jeg vil oppmuntre deg, min venn. Du har på egen hånd vekket kjærligheten til vanndåp i hjertene til pinsekarismatiske kristne over hele verden … Jeg snakket nettopp med noen pastorer, og de fortalte meg at du utfordrer dem og virkelig har overbevist dem om behovet for å komme tilbake til vanndåpen. Takk for din trofasthet mot kallet.»

Senere snakket jeg med ham, og han bekreftet at han fortsatt hører om menighet etter menighet og by etter by i USA hvor det har kommet fornyet fokus på dåp.

Jeg påstår selvfølgelig ikke at dette er noe jeg har gjort alene. Jeg har bare vært én blant mange som Gud har brukt til å løfte frem det bibelske grunnlaget igjen. Men det gleder meg dypt å se at frukten fortsetter.

Hvordan tolker jeg kallet i dag? Jeg ser det slik at kall kan ha ulike sesonger. En dør kan være lukket i en periode uten at det betyr at Gud er ferdig. Jeg opplever fortsatt at det kan være mer foran oss i USA.

Når noen velger å ta én setning ut av sin sammenheng for å så tvil om min person, må man spørre hvorfor. Sitatet må forstås i sin helhet – som et uttrykk for kall og lidenskap, ikke som et bokstavelig krav.

FrikirkeNets generalsekretær, Claus Bækgaard hevder at din asylsøknad inneholder «en rekke overdrivelser samt direkte usandheder». Hva er din kommentar til påstanden om at din asylsøknad inneholder direkte usannheter?

Mitt svar til Claus Bækgaard og FrikirkeNet er følgende:

Jeg ønsker å svare saklig og med respekt. Mitt mål er ikke å angripe noen, men å få frem fakta og bidra til en ryddig prosess der begge sider blir hørt.

Hvis det er spørsmål knyttet til min asylsøknad, oppfordrer jeg Claus Bækgaard til å ta direkte kontakt med min asyladvokat. Hun står til rådighet og kan – innenfor de juridiske rammene – legge frem dokumentasjon i saken, inkludert materiale som ikke tidligere har vært offentliggjort.

Jeg forstår at FrikirkeNet har et ansvar for å vurdere informasjon dere får, og jeg respekterer den rollen.

For å gi litt kontekst: Tilbake i 2017 kom to representanter fra FrikirkeNet og snakket med meg. Men allerede den gangen var det tydelig at de på forhånd hadde hatt samtaler med en tidligere medarbeider som vi til slutt måtte avskjedige av flere ulike grunner, samt noen få personer rundt ham som valgte å ta hans side. De hadde hørt en rekke alvorlige og negative anklager om meg.

Min opplevelse var at de på forhånd hadde dannet seg en konklusjon, og at det ikke reelt var en åpen prosess hvor begge sider ble undersøkt og vurdert. De hadde i praksis hørt den ene siden, men ikke vår. De har heller aldri snakket med de menneskene som faktisk var en del av lederteamet og arbeidet den gangen, og som kan gi et helt annet bilde av hva som skjedde.

Jeg vil også legge til at før vi måtte avskjedige vedkommende, var det flere som kom til meg og advarte meg mot ham. Disse personene bør også høres dersom man ønsker en rettferdig og grundig vurdering av saken.

I etterkant ble det sendt et skriv rundt i Danmark med advarsler mot meg og vårt arbeid. Dette skrivet er nå også blitt brakt videre i Norge. Det er i stor grad dette som danner bakgrunnen for den nåværende debatten.

Siden den gang har FrikirkeNet igjen og igjen uttalt seg om meg og vårt arbeid i The Last Reformation, men uten at jeg opplever at vi har hatt en reell, grundig og åpen dialog med meg eller noen fra vårt team. Slik jeg ser det, bygger deres vurderinger i stor grad på opplysninger fra den tidligere medarbeideren og et lite miljø rundt ham.

Når det gjelder Claus Bækgaard, så har han så vidt jeg vet ikke møtt meg. Vi har aldri snakket sammen. Og så vidt jeg vet, har FrikirkeNet heller aldri snakket med våre medarbeidere. Vårt lederteam – hvor mange var en del av arbeidet tilbake i 2017 – står klare til å bli intervjuet, slik at vår side også kan bli belyst på en ordentlig måte.

Som Bibelen sier:

Ordspråkene 18:17

«Den som først legger frem sin sak, har rett – inntil den andre kommer og forhører ham.»

Jeg mener tiden nå er kommet for dette.

Derfor etterlyser jeg nå en uavhengig tredjepartsundersøkelse.

En slik undersøkelse bør omfatte:

·       min asylsøknad og grunnlaget for den

·       forløpet rundt hva som konkret skjedde i Danmark tilbake i 2017

·       anklagene som er blitt fremsatt

·       kildene FrikirkeNet bygger sine vurderinger på

·       vitnene og personene som advarte mot vedkommende før avskjeden, og som kan belyse hvorfor situasjonen utviklet seg slik den gjorde

Jeg mener at når det fremsettes så alvorlige påstander som «overdrivelser og direkte usannheter», bør det undersøkes grundig og uavhengig. Hvis noe er usant, må det dokumenteres konkret – ikke bare påstås.

Jeg er derfor åpen for at en seriøs og nøytral instans – gjerne utenfor Danmark, hvor det allerede finnes sterke meninger i saken – går gjennom materialet, snakker med alle parter og vurderer dokumentasjonen.

Mitt ønske er ikke konflikt, men klarhet.

Jeg vil også si dette tydelig: Jeg er ikke feilfri. Jeg har gjort feil, og jeg kan fortsatt gjøre feil. Det erkjenner jeg. Samtidig har det skjedd mye siden 2017. Jeg er ikke den samme personen som jeg var for åtte–ni år siden. Livet, prosessene og det vi har stått i, har formet meg. Derfor håper jeg også at vi kan møte hverandre med den samme nåden og forståelsen vi alle selv trenger.

Mye av det som diskuteres handler om hendelser som ligger flere år tilbake. Jeg forlot Danmark i 2019, og det er nå rundt sju år siden. Siden den gang har det skjedd mye, både i mitt liv og i vår tjeneste. Jeg tror det er viktig at vi både får ryddet opp på en ordentlig måte i det som var – og samtidig løfter blikket og ser på hvor vi står i dag, og hva Gud ønsker å gjøre når vi beveger oss fremover.

Jeg er åpen for direkte dialog med Claus Bækgaard og FrikirkeNet, og ønsker en ryddig prosess der begge sider blir hørt.

La oss få sannheten frem gjennom en uavhengig prosess.

Din uttalelse om at enhver kirke utenfor Den danske folkekirken risikerer represalier og forfølgelse, karakteriseres som «hoderystende feil» og «useriøs». Hvordan svarer du på kritikken om at du gir et feilaktig bilde av Danmark som en stat som forfølger kristne minoriteter?

Jeg har altid sagt, at Danmark er et frit land med religionsfrihed, og at der er frihed til at tro på, hvad man vil. Problemet opstår ikke ved troen i sig selv, men når man går ud og aktivt lever troen — og gør det enkle: forkynder evangeliet, gør disciple, beder for syge og sætter mennesker fri.

Når man gør det, kommer modstanden — også i frie lande. Ofte er det ikke fysisk forfølgelse, men pres, bagtalelse, mistænkeliggørelse, advarsler, medieangreb og i nogle tilfælde juridiske processer. Og selv når det “bare” er menneskers reaktioner, må vi forstå, at vi lever i en åndelig kamp. Det er en kamp, mange ikke forstår, netop fordi de ikke står i frontlinjen og lever det liv, hvor man bærer frugt og i praksis udfordrer mørket.

Derfor oplever mange heller ikke den samme modstand som dem, der står midt i det.

Men når man virkelig træder ind i kaldet og begynder at adlyde Gud i praksis, så kommer modstanden. Og det er netop problemet mange steder: Vi har fået en kirke, som er kommet så langt væk fra det evangelium og den discipelgerning, Jesus kaldte os til.

Jeg har også altid sagt, når jeg har holdt møder, at det faktisk er nemt at få modstanden til at stoppe. Det er nemt at få alle til at elske dig: Bare gå på kompromis. Bare gå på kompromis med evangeliet og det, Jesus har kaldet os til — og så kan du leve i ro og fred uden modstand, især i lande som Danmark og Norge.

FrikirkeNet siterer og støtter Open Doors Danmarks vurdering av at motstanden du har møtt i Danmark ikke skyldes forkynnelsen av evangeliet, men din egen «facon, selvbestemte apostelskap og generelle selvsentrerthet». Ønsker du å kommentere det?

Ja, det ønsker jeg å kommentere.

Når FrikirkeNet siterer og støtter Open Doors Danmarks vurdering, må man forstå bakgrunnen. Dette handler i stor grad om de samme miljøene og personene som gjennom mange år allerede har gjort seg opp en fast mening om meg. Denne konflikten går langt tilbake i Danmark. Det har over tid vært mennesker som ikke har likt min måte å arbeide på eller vår form.

Men når det brukes uttrykk som «selvbestemt apostelskap» og «generell selvsentrerthet», må jeg si at de som faktisk kjenner oss og har arbeidet tett med oss, rister på hodet. De som har vært på våre skoler, vært en del av vårt lederteam eller stått i tjeneste sammen med oss, vil ikke kjenne seg igjen i den beskrivelsen.

Jeg underviste nylig om de femfoldige tjenestene. Det var en undervisning som satte mange fri. Folk gråt, og flere sa det var noe av det beste de hadde hørt om dette temaet. Hvorfor? Fordi vi løfter fokuset bort fra titler og posisjoner og tilbake til funksjon. Det handler ikke om å bli sett. Det handler ikke om plattform eller status. Det handler om å tjene.

Hvis dere ønsker å se hva jeg faktisk underviser om de femfoldige tjenestene, kan dere finne undervisningen her: www.torbensondergaard.com/together

Der ligger serien tilgjengelig, slik at alle selv kan høre hva som faktisk blir sagt og danne sin egen vurdering.

Jeg har også sagt tydelig – og gjentok det for bare noen dager siden – at dersom jeg ser mennesker titulere seg selv som «apostel» eller «profet» på Facebook, velger jeg ofte å ikke akseptere dem som venn. Du vil heller aldri se meg presentere meg selv som «apostel Torben Søndergaard» på visittkort eller sosiale medier. Det er ikke slik vi arbeider.

Da jeg nylig ble spurt: «Hvordan ser du på ditt kall?», svarte jeg at nå som jeg er her og arbeider sammen med menigheter, kommer jeg som evangelist. For mange er jeg altså evangelist. Samtidig finnes det andre som ser meg som apostel, fordi jeg har vært med på å grunnlegge arbeid og menigheter som de i dag står i.

Men det er ikke noe jeg går rundt og presenterer meg selv som. Jeg bruker ikke titler for å løfte meg selv. Vi er disipler, og vi er her for å tjene. For meg handler det derfor mer om funksjon og tjeneste enn om tittel og plattform.

Når vi deler vitnesbyrd om det Gud gjør, er det ikke for å løfte oss selv, men for å oppmuntre andre. Jeg hører igjen og igjen det motsatte av det kritikerne påstår – fra mennesker som faktisk står nær oss og arbeider sammen med oss.

Jeg pleier å si: Man kjenner et tre på fruktene – ikke på ryktene.

Derfor sier jeg: La oss møtes ansikt til ansikt. La oss snakke sammen. La oss legge dokumentasjonen på bordet. Og la oss få en uavhengig tredjepartsundersøkelse som virkelig går i dybden.

Jeg sier ikke at jeg er feilfri. Ingen er det. Men vi er ikke her for å gjøre mennesker avhengige av meg eller for å bygge en bevegelse rundt én person. Vi arbeider med en flat struktur og et sterkt fokus på utrustning og utsendelse. Vi går ikke rundt og deler ut titler i øst og vest. Vi tror det er viktigere at mennesker ser en funksjon i praksis enn at noen selv påberoper seg en tittel.

Så mitt svar er dette: Kritikken beskriver ikke den virkeligheten de som faktisk kjenner oss opplever. Hvis man virkelig ønsker sannhet og rettferdighet, må begge sider høres – grundig og åpent.

Artikkelen belyser at du kaller oppholdet et "fengselsopphold" i boken din, mens det teknisk sett var en administrativ internering (ICE detention) i påvente av utsendelse. Ser du at dette kan oppfattes som en overdrivelse av situasjonens alvor?

Jeg forstår godt at noen kan påpeke at det teknisk sett var «administrativ internering» (ICE detention). Men det jeg opplevde i praksis, var et fengselsopphold.

I Florida finnes det rene «detention centers», for eksempel i Miami-området, som er spesielt tilrettelagt for immigrasjonssaker og fungerer annerledes. Men jeg ble ikke plassert i et slikt senter. Jeg ble plassert i Baker County Detention Center, som er et vanlig county jail, hvor ICE leier en avdeling.

Det betydde at jeg satt i et fengselsmiljø sammen med personer som sonet lange dommer. Jeg var i kontakt med mennesker som hadde sittet fengslet i 10–20 år, og jeg delte også celle med personer som satt inne for svært alvorlige forbrytelser. Når vi hadde «recreation» eller andre aktiviteter, foregikk det i praksis i det samme systemet – og ofte sammen med innsatte som ikke satt der på grunn av immigrasjon.

Derfor mener jeg ikke at det er en overdrivelse når jeg kaller det et «fengselsopphold». Den juridiske kategorien endrer ikke på de faktiske forholdene og den virkeligheten jeg satt under.

Som dokumentasjon kan jeg vise til denne nyhetssendingen fra News4Jax I-Team, sendt mens jeg satt der, som omtaler alvorlig kritikk av forholdene ved Baker County-fasiliteten:

https://www.youtube.com/watch?v=6g_qMb1AsqU

I innslaget fortelles det at ACLU of Florida og andre grupper krever at en avtale avsluttes – en avtale som gjør at Baker County Sheriff’s Office kan huse immigranter i sitt detention-senter. Det blir sagt at klagen handler om påstått fysisk mishandling og dårlig medisinsk behandling («physical abuse and poor medical care»). Journalisten står med klagen og sier at den beskriver forholdene som «horrible», og at den ikke bare krever at avtalen stoppes, men også at de internerte «be released immediately».

Dette handler altså ikke om dramatikk, men om fakta. Når noen likevel fortsetter å så tvil om alt jeg sier, uten å forholde seg til dokumentasjon og mediedekning, må man spørre hvorfor. Her er i hvert fall et konkret eksempel på at jeg ikke beskriver et «komfortabelt detention center», men et fengsel under alvorlig kritikk – og derfor overdriver jeg ikke når jeg sier at jeg satt i fengsel.

Åpne Dører Norge har valgt å stanse publiseringen av et TV-intervju de gjorde med deg og din kone i desember. I den forbindelse uttaler generalsekretær i Åpne Dører Norge, Terje Bjørkås, at din historie «i beste fall er uhederlig», og hevder at du ikke kan ha forstått hva forfølgelse faktisk er. Han kaller det også «et hån mot de forfulgte kristne». Hva er din reaksjon på at Åpne Dører nå kaller din historie for «uhederlig» og «en hån» mot forfulgte kristne? 

Helt ærlig synes jeg at dette både er trist og til å le av. Jeg oppfordrer Åpne Dører til å ta kontakt med min asyladvokat, som står til rådighet.

Denne uttalelsen står for Terje Bjørkås og Åpne Dører Norge – og mitt juridiske team tar derfor kontakt med Åpne Dører internasjonalt, fordi dette etter vår vurdering strider mot det Åpne Dører står for. Dere har eksperter som normalt undersøker saker grundig før dere uttaler dere. Det har ikke skjedd i dette tilfellet, og derfor ønsker jeg en ordentlig undersøkelse velkommen.

At Terje Bjørkås og Åpne Dører i Danmark – hvor flere ledende personer i mange år har hatt noe imot meg – nå går sammen i dette, sier etter min mening mer om dem enn om Åpne Dørers arbeid.

Å kalle min historie «i beste fall uærlig» og «en hån mot forfulgte kristne» er svært sterke ord. Jeg mener at slike påstander krever et solid faktagrunnlag. Derfor vil vi gå videre med denne saken og kreve at den blir undersøkt.

Jeg var i Bergen før jul, hvor daværende leder i Åpne Dører Norge, Morten Askeland, intervjuet meg og min kone til et TV-innslag. Ja, vi ble invitert, vi kom, og det ble gjort opptak. Sendingen ble senere stoppet etter press og reaksjoner fra Danmark. Kommunikasjonssjefen i Åpne Dører Danmark, Jens Linde, har i mange år vært tydelig kritisk til meg og vårt arbeid. Når en beslutning i praksis blir påvirket utenfra – og samtidig tas uten en reell, grundig og åpen oppfølging med meg – mener jeg at det er svært uheldig.

Hvis den nye ledelsen i Åpne Dører Norge mener at min historie er «uærlig», burde det naturlige være å undersøke saken grundig: snakke med meg, snakke med vårt lederteam og kontakte min asyladvokat, som kan legge frem dokumentasjon innenfor de juridiske rammene – også materiale som ikke har vært offentlig.

Jeg vil også oppfordre Åpne Dører – som helt sikkert har egne advokater – til å kontakte vår advokat, slik at vi kan gå gjennom dokumentene seriøst sammen. Jeg har sett noe av materialet som er lagt frem til støtte for kritikken, og etter min vurdering inneholder det flere feil og misforståelser.

Samtidig mener jeg at forfølgelse ikke bare har én form. I noen land er den fysisk og voldelig. I Vesten kan den se annerledes ut: baktalelse, mistenkeliggjøring, press, ødeleggende rykter og juridiske prosesser. Det er ikke det samme som å sitte i fengsel i et totalitært regime, men det kan fortsatt være reelt, alvorlig og dypt belastende.

Og her står vi nettopp med to helt ulike vurderinger: På den ene siden har vi Terje Bjørkås, som er midlertidig leder i Åpne Dører Norge, og som mener at min historie «i beste fall er uærlig» og kaller den en «hån». På den andre siden har vi den amerikanske kongressmannen Clay Higgins, som etter det jeg er blitt opplyst brukte omkring 400 timer på å gjennomgå saken min. Han har offentlig gitt uttrykk for at hans konklusjon er at jeg ble forfulgt– og at dette, etter hans vurdering, hang sammen med at jeg er en evangelisk kristen predikant.

Derfor synes jeg det er relevant å spørre: Hvilken vurdering bygger på den mest grundige gjennomgangen av dokumentasjon og fakta? En uttalelse gjort på avstand og under påvirkning fra miljøer i Danmark som gjennom årene har vært sterkt kritiske til meg – eller en vurdering som ifølge opplysningene er kommet etter en omfattende gjennomgang?

Derfor gjentar jeg min oppfordring: La oss få en uavhengig tredjepartsundersøkelse. La en nøytral instans gå gjennom alle dokumenter, snakke med alle parter og vurdere saken på et faktuelt grunnlag.

Jeg vil samtidig oppfordre Åpne Dørers ledelse – også internasjonalt – til å la deres advokater ta kontakt med min asyladvokat, som står til rådighet for å gjennomgå dokumentasjon og besvare relevante spørsmål innenfor de juridiske rammene.